0

The Star

I jobben min kommuniserer jeg ofte med mennesker som venter på og trenger noe fra fortiden for å kunne slippe taket og se fremover. Her er stemningen jeg sitter med, etter å ha snakket med en kvinne som har det nettopp slik.

Avslutning. Noen som går. En som blir stille. Ord som svever taust i luften, ord som bør sies, men som holdes inne. Hvordan kan man slippe taket, når man ennå har håp om noe mer? Hvordan kan man gå videre, når man trenger noe fra den andre, som ikke gis?

Det er så viktig å avslutte rett. Å gjøre mer, heller enn mindre. Å gjøre seg helt, helt ferdig, slik at noe(n) ikke blir hengende der og surre rundt og rundt, i løse luften. Hva tenker du? Hva føler du? Hva følte du? Er du  sikker på at du ikke vil snakke med meg mer? Er du virkelig sikker?

Så godt å kunne snakket ut. Å fått vite at det faktisk ikke er mer håp. Om du kunne være så ærlig å si det som det er, at det for alvor er helt, helt slutt. At du ikke vil ha noen kontakt mer. For nå venter jeg her… på noe som jeg har håp om kan komme. Riktignok et svakt håp, men håpet er her. For så lenge du ikke sier nei – klart og tydelig – så er det så lett for meg å tenke, at stillheten kan snus til et ja. Og plutselig… ut av det blå… så kommer ordene dine… svevende, som på en fjær. Gjennom luften og til meg. Jeg har et håp. Om at de gjør det.

Det vil være barmhjertig av deg å fjerne det håpet, om det ikke er grunn for å føle det. For da hjelper du meg til å gå videre. Vær så snill… ikke bare bli stille. Snakk til meg. Si det som det er. Jeg kan takle det. Stillheten er den jeg ikke holder ut.

Hjelpe meg å fjerne det håpet, så jeg lettere kan begynne å håpe på noe for fremtiden. Så jeg lettere kan snu meg fra fortiden og glede meg til den kjærligheten som skal komme. For håpet er alltid der. Det kan ingen fjerne. Jeg vil bare håpe frem, heller enn tilbake. Det vil føles så mye bedre slik.

Tags: , , , , , , , , ,

Leave a Comment